-På folkehøgskole opplever jeg at jeg kan være akkurat den jeg er. Det er ingen krav om hvordan jeg skal være, ingen krav om gode prestasjoner og ingen krav til at jeg skal mestre ting. Det eneste som kreves er at jeg er tilstede med hele meg. Jeg er her, jeg er meg og det er godt nok.
-I bunn og grunn ligger altså vissheten om at jeg er god nok akkurat slik jeg er. Med det som utgangspunkt blir jeg utfordret på og til mye. Til å trå utenfor egen komfortsone. Til å gjøre ting jeg ikke kan. Jeg pushes til å gjøre ting som å utfordre min vannskrekk i kajakk, lede en samling, opptre på scene og til å snakke ærlig og åpent om livet mitt -for å nevne noe. Jeg blir også utfordra på hvordan jeg tenker i ulike livssituasjoner, hvordan jeg opptrer i møtet med mennesker og hvilke verdier jeg har. Jeg blir utfordra til gjøre nye ting, endre atferds- og tankemønster, møte min frykt og tenke gjennom hva jeg står for. Ikke fordi jeg ikke er god nok som jeg er, men nettopp fordi jeg blir sett som den jeg er. Verdifull. Hele meg blir tatt på alvor. Personlig og faglig plan glir inn i hverandre og er like viktige. Lærerne bryr seg om meg. Derfor pusher de meg, slik at jeg skal få oppleve mest mulig av det spennende som livet har å by på. Slik kan jeg få oppleve at jeg får hentet frem de ressursene som bor i meg og brukt dem til glede for meg selv og folk rundt meg.
