Hundekjoring - Alaska
Oppdatert: 01.02.2010 11:12
Sigrid Ekran er ei jente som våger å virkeliggjøre sine drømmer og talenter. Vi har fått en artikkel om henne som gir inspirasjon. Kos deg!
Fakta:
Navn: Sigrid Ekran
Alder: 29 år
Fødested: Sparbu i Nord- Trøndelag
Bosted: Grimsbu i Folldalen.
Bor sammen med: 28 voksne hunder, fire valper
og den amerikanske handleren Mark Chin.
Yrke: Profesjonell hundekjører. Jobber 70
prosent fra hjemmekontor for Norsk Navigasjon.
Foredragsholder.
Utdanning: Utmarksforvaltning ved Høyskolen i
Hedmark avdeling Evenstad. Mastergrad i Northern Studies ved
University of Alaska i Fairbanks.
Karrierer: TV-fjes i serien "Vi på Langedrag".
Jobbet for Team Norway og Robert Sørlie fra 2004- 2006. Deltok i
Idiatrod i 2007, der hun ble nr 20,og beste debutant. Deltok også i
2008 der hun kom på en 24. plass.
Aktuell: Har nettopp fått sponsormidler for
cirka 450 000 årlig i tre år fremover. Målet er å vinne
Iditarod 2012. Deltaker i Dorthe Skappels nye program "Ekstrem
lidenskap" som kommer i 2010.
Sigrid Ekran:
Beintøff hundekjører i myk innpakning
Tror du at du kan smile deg frem til målstreken i Nome?
- Du har ikke penger og guts nok! - Det er kanskje best om du
holder deg til studier og skiturer.
Det var ikke mange som trodde på Sigrid da hun bestemte seg for
å delta i verdens lengste og tøffeste hundeløp. Men heldigvis er
Sigrid sta. Iditarod er 1.8000 kilometer langt og kjøres gjennom
den amerikanske delstaten Alaska hvert år. Med knekt nese,
forfrysninger og matforgiftning fullførte Sigrid løpet i 2007 etter
ti dager og 13 timer på sleden. Hun ble kåret til årets beste
debutant og havnet på en 20. plass.
Nå er Sigrid tilbake i Norge etter fem år som fastboende i
Alaska. Hun satser fremdeles høyt. Veldig høyt. I 2012 satser hun
alt på vinne Iditarod. Med norske sponsorer i ryggen som sikrer
henne 450 000 årlig i tre år fremover slipper hun å bytte bort
bil, kano og årer for å komme til startstreken.
Savner Alaska
- Det er fine treningsforhold her og et høyt nivå på de norske
hundekjørerne, men… Hundekjøreren med det varme smilet, tenker seg
godt om. De røde vinterskoene i ull lager spor i det tynne
snølaget. Hun står i brune bukser med villmarkskniv i beltet,
hjemmestrikket grå genser med mønster i brunt og hvitt og en
limegrønn strikkelue tredd nedover to brune fletter. Vi er på Norsk
Villreinsenter på Hjerkinn 1040 meter over havet. - Det e for
mykje folk og førr mange veja, kommer det på klingende
trøndersk.
Sigrid savner villmarka i Alaska - en stat der hundekjøring kan
sammenlignes med langrenn her i landet. Hun savner koier uten vann
og strøm, der middagen plasker i vannet eller tusler rundt i skogen
og venter på å bli fanget. Ikke minst savner hun venner blant
hundekjørere, indianere og eskimoer. Sigrid fikk ikke visum
lenger. Den eneste muligheten for å bli i Alaska var å ta en
doktorgrad eller å gifte seg. Ingen av delene var aktuelt. Hun
skulle gjerne blitt der et par år til, men foretrekker Norge hvis
mann og barn skulle dukke opp en vakker dag.
- Tro om det begynner å regne. Hundekjøreren ser på skodda som
henger nedover fjelltoppene på Dovre og ser plutselig bekymret ut.
Det er bare en uke siden hun og den amerikanske hundepasseren
hennes Mark Chin flyttet hele bøtteballetten til fjells. Det ble
ikke mange turene før sledeføret blåste bort. - Jeg tror jeg skal
ringe noen venner i Oppdal for å høre hvordan det er der. Jeg er
litt nomade, skjønner du. Jeg drar dit snøen er.
Det biter i fingertuppene. Vi går inn i koia som Sigrid leier
for 100 kroner natta. Hun setter seg på senga der en rød og blå
sovepose ligger utstrakt og tar på seg skaller. En rødspraglete
katt farer som en tornado rundt før den kaster seg over et hårete
hundeteppe i hjørnet. Sigrid har alltid en eller flere hunder inne
om natta. - Se det snør, jubler hun. Gjennom vinduet ser vi 27
nedsnødde alaska huskyer i hvert sitt halmrede.
Jeg vil ha en liten hund
"Jeg vil ha en liten hund" ble spilt om og om igjen da Sigrid
var liten. Sin egen hund ble det ikke før i voksen alder, men på
småbruket på Sparbu i Nord-Trøndelag ble det etter hvert mange dyr.
Det var rene 17. Mai-toget hver gang hun gikk til skolebussen.
Først kom Sigrid med rød ransel, deretter 12 gjess, en geit, en
stor kanin og et koppelam.
Sigrids barndom var preget av idrett og utendørsaktiviteter
sammen med lillebroren Petter og to oppofrende foreldre.
Barndomsvennene husker henne best som ei beskjeden hestejente og
hadde aldri trodd at hun en dag skulle delta i knalltøffe
hundeløp.
I studietiden fikk hun større og større interesser for norske
oppdagere som Helge Ingstad, Fritjof Nansen og den norske
hundekjøreren Leonhard Seppala. Denne interessen førte henne på en
kanotur til Alaska i 2003. Sigrid rakk så vidt hjemom før hun var
tilbake som utvekslingsstudent. Etter hvert ble det mindre og
mindre skole, og mer og mer hundekjøring.
Ready!
Sigrid langer over en oransje og sort boblebukse med reflekser
og en enorm blå dunjakke med ulveskinnskrage. Det er de samme
klærne som Dorthe Skappel brukte, da programlederen var med på tur.
- Jeg må finne ut når programmet kommer, slik at jeg får sett det
hos venner. Sigrid har ikke hatt TV siden hun bodde hjemme hos
foreldrene, og har heller aldri bodd i en by. - Savner du det?
-Nei, jeg savner det ikke, men jeg gleder meg alltid til å dra på
kaffebar når jeg har et ærend i byen. Men det tar som regel ikke
mange minuttene før jeg til og med lengter etter å plukke bæsj i
hundegården. Ikke fordi det er så spesielt artig, men fordi det er
en del av hverdagen min.
Vi seler på 14 hunder. Telefonen ringer stadig. - Jeg har besøk,
men kom bare en tur, du. Sigrid putter iPhonen mellom øret og
luekanten for å få hendene fri. Hun prater rolig og mykt mens hun
sjekker poter. Tredeputer som har den minste antydning til
slitasje, får på en knall oransje potesokk.
Vi vagger som pingviner bort til den røde firhjulingen, og er
klare for fire mil på bilfrie grusveier. Sigrid synes det er
kjedelig å kjøre for motor. - Du smiler alltid i media. Er du
alltid blid? -Ja, på løp så er jeg blid. Det er jo dette jeg elsker
å gjøre. Men spør du meg når jeg holder på med dataen er svaret
nei. Sigrid har også tunge dager. Da lar hun være å dra på tur. -
Det er ikke noe artig for laget, dersom treneren er dritsur.
14 topptrente hunder uler, hopper og bjeffer. Sigrid vrir om
nøkkelen. - Ready, roper hun gjennom motorstøyen. Sorte, hvite,
lysebrune og gråspraglete hunder galopperer av gårde som våryre
araberhingster. - Det er bra med litt humør og temperament,
humrer hun.
På startstreken før Iditarod går Sigrid rundt og klapper hver
enkelt hund. - Gjør du det hver gang? - Ja, hundene er jo
bestevennene mine. Jeg er litt flinkere med hunder enn folk, tror
jeg. Hun smiler litt sjenert. - Hver enkelt hund trenger litt
forskjellig trening og litt forskjellig behandling. - Noen kan jeg
kjefte på, mens andre kan jeg nesten ikke heve stemmen til. Det er
som en skokk med unger, der alle trenger forskjellig
behandling.
På veien foran oss kommer tre grønnkledde personer. Sigrid skrur
av motoren og lar de firbente dra doningen alene. - Det er så mange
turgåere her oppe, som irriterer seg over motordur, hvisker hun.
Isbelagt grus smeller opp i metallet. Sigrid smiler og vinker idet
vi passerer. Mennene smiler og vinker tilbake.
Etter to mil er det tid for en matbit. Ikke til oss. Til hundene
selvfølgelig. Ett kjøttstykke til hver. Et par solstråler er i ferd
med å bryte gjennom skylaget. Vi står i ei fjellside med utsikt
over Dombås. Plutselig får Sigrid se en villreinflokk på vei mot
oss. Vi står rolig og venter, mens dyrene passerer på bakketoppen
over oss.
Slit og søvnmangel
- Hvis hundene er dauslitne, og det er tungt føre, så tar jeg en
hvilepause før planlagt. Jeg kjører aldri ut fra sjekkpunkt under
Iditatrod dersom jeg merker at hundene ikke bjeffer og vil
videre. - Jeg tror hundene har det bedre enn meg til tider.
Hun smiler igjen.
Under Iditarod har deltakerne tre obligatoriske hvilepauser, to
stopp på 8 timer og en på 24 timer. Bortsett fra disse sover Sigrid
i snitt to timer i døgnet. Sparbujenta mener det å takle søvnmangel
handler om selvdisiplin og at det ikke er så ille når det kun
dreier seg om en kort definert periode. Det går i bølgedaler. - En
blir kjempetrøtt, så trøtt at en føler at en nesten holder på å dø,
og så er det akkurat som om kroppen hviler og så blir det bedre
igjen. Hundekjøreren påstår hardnakket at hun ikke sliter med
hallusinasjoner, men innrømmer å ha sett både New York sine
skyskrapere og flygende hunder i ødemarka. - Det er ingen som
tvinger meg til å kjøre løp, skyter hun inn. Jeg gjør det fordi det
er kjempeartig! Jeg har det helt topp i løypa, og hadde aldri
gjort det dersom jeg synes det var helt forferdelig.
Når Sigrid passerer målstreken, blir hun nesten litt deppa.
Drømmen er over. - Er du sliten i ukevis etterpå? -Jeg tror ikke at
en skal tenke så mye på det. Hun ler igjen. - Det gjelder bare å
komme i gang med sitt vanlige liv så raskt som mulig.
En skjebnesvanger e-post
Drømmen om Iditarod startet med en e-post fra Robert Sørlie i
Team Norway. Han lurte på om alaskastudenten kunne hjelpe
teamet og pakke depotbagger. Dette blir et viktig bekjentskap. Det
er Robert som har lært henne å kjøre hund. Vi ringer
læremesteren.
- Sigrid er fokusert på det hun gjør, og villig til å gjøre det
som skal til for å bli best, spraker det på en dårlig
telefonlinje.
Når forstod du at hun hadde talent?
- Jeg så det etter hvert. Hun har god kontakt med dyr, og både
hjerte og kjærlighet for dette.
- Sigrid hadde kun 16 hunder første gangen hun startet i
Iditarod. Trodde du hun kom til å klare det?
- Jeg hadde tru på at Sigrid kom til å gjennomføre, men jeg
trudde ikke hun skulle plassere seg så bra. Hun levde nærmest fra
hånd til munn på den tiden, og hadde det ikke lett. Men hun hadde
kjøpt hunder fra de beste, og hadde god kontakt med hver enkelt.
Konkurrentene som kunne velge blant 150 hunder, kjenner ikke hver
enkelt godt…
- Tror du Sigrid kan vinne Iditarod 2012?
- Hvis jeg kan vinne, hvorfor ikke henne? Sigrid vokser med
oppgavene. Hun er tøff og mentalt sterk. Dessuten er jenter
flinkere til å stelle hundene sine, forteller Robert Sørlie.
Tankens kraft
Den amerikanske hundekjøreren Susan Butscher lærte Sigrid noe
viktig før hun døde av leukemi i 2006 - å ha troen på det du driver
med. Hun deltok uttallige ganger, men vant ikke før hun sa til seg
selv:"I år skal jeg vinne". Da vant hun tre år på rad, noe ingen
andre har klart å kopiere. Sigrid vil vinne og skal gjøre det
hun kan for å få frem et godt spann til 2012. Hvor lenge hun kommer
til å holde på, vet hun ikke. -Så lenge jeg har det gøy, hundene
har det fint og det går rundt så holder jeg på!
Sigrid elsker hundene sine. Hun driver med hundekjøring for å få
fred i sinnet. Når 29-åringen hopper på sleden forsvinner
alle problemer. De dukker ikke opp igjen før hun er ute av
hundegården igjen. Å ta vare på hundene er en lidenskap, skriver
hun i dagboken sin. Jo bedre hun tar vare på dem, desto bedre vil
de prestere.