Vi dro fra skolen kl 17.00 og hadde noen timer vi måtte tilbringe i bilen før vi var framme ved den planlagte leirplassen. Vi kjørte fra et ganske så grått yrete vær i Leira til klar stjernehimmel i Luster. Da vi kom fram var klokken blitt omtrent 20.00. Vi startet med å finne en god teltplass for hver av de tre teltene våre. Hannes hadde sagt at det var en meget god teltplass like over der vi parkerte bilen. Hva han definerer som "GOD" ville kanskje de fleste av oss definere som noe annet ettersom flere neste dag fortalte at de hadde ligget i en nedoverbakke der de måtte kave seg selv oppover på liggeunderlaget flere ganger for natten. Noen av oss gikk litt lenger opp og fant en fin flat plass på snøen på andre siden av elven.

Neste dag våknet vi opp til nok en nydelig klar himmel. Alle så for seg en skyfri dag. Soleibotntindane og Austanbotntindane strakk seg majestetisk opp bak oss. Et fantastisk syn. De fleste på gruppen vil nok si seg enig i at det å sette en teltplass i Jotunheimen i mørket med snever av anelse om hvordan utsikten er, for å så bli møtt av de stolteste majesteter i det fjerne ved første øyekast ut av teltet ved morgengry er en ubeskrivelig god følelse. Jeg tror dette er med på å skape krefter og motivasjon hos de fleste.

Vi var klar til å gå klokken 09.00 etter en frokost i bilen. Vi fulgte en merket sti oppover mot målet vårt. Vi gikk i et tempo som alle var tilfreds med og det var god stemning oppover. Vi måtte se oss litt overasket da Hannes viste oss et vann formet som et hjerte. "En fin plass å fri på mente han" Vi var enig, og hvem vet? Kanskje noen i gruppen en dag kommer til å få sitt "JA" der.

Da vi var kommet et stykke videre oppover la vi merke til en diger sky som sirklet på toppunktet. Litt kjipt, men vi var optimistiske og tenkte at den ville dra sin vei lenge før vi var på toppen. Vi tok en matpause rett før vi tok fatt på selve fjellet. Litt kalde skiver og mye nøtter må til i matpausene. Etterpå bar det videre oppover. Noen i gruppen følte seg ikke helt frisk og flere i gruppen stilte til hjelp på hver sin måte. Noen bar ekstra utstyr fra sekker, andre tok en ekstra sekk på magen og noen ble liggende bak for å motivere. Det er her man ser hvilke gode fuksjoner en gruppe har. Det er her man opplever utrykket "SAMMEN ER VI STERKE". Videre oppover begynte et passe tøft terreng med mye stein og mer snø. I slike terreng der man ikke helt ser hvor man setter foten på grunn av at snøen gjemmer sprekkene er det stor fare for at en tråkker over eller vrikker en fot. Vi måtte derfor være meget forsiktige oppover. Skal man bestige Store Soleibotntind fra der vi går vil man merke at det er en meget overkommelig topp, men fra der selve fjellet begynner og opp mot toppen er det en meget lang og til dels bratt fjellside man har med å gjøre.

Vi gikk og gikk og følte stadig at toppen nærmet seg. Vi måtte mange ganger stoppe for å nyte den nydelige utsikten til Austanbotntindane. Et meget vakkert fjell. Da vi nesten var oppe måtte vi inse at tåken på toppunktet hadde kommet for å bli, men utsikt er bare som et pluss på eventyret når man går topptur. Det er bestigningen og opplevelsene som teller. Vi kjempet oss gjennom den dype snøen mot toppen og fornøyde stod vi alle sammen på taket av Store Soleibotntind i svak tåke og sterk vind.

Utsiktsmessig måtte vi nøye oss med etapper på tre sekunder før tåken kom og ble der en stund før den igjen gav oss nye tre sekunder og nyte det vakre synet mot Store Ringstind, Austanbotntindane og resten av Soleibotntindane. Selv om det ikke var lenge og sammenhengende vi fikk nytet utsikten var den jammen vakker.

Vi bestemte oss for å utforske litt mer på toppunktet. Vi gikk litt bortover og ned mot de andre Soleibotntindane og tok noen kule bilder ned i snøjuvet som skiller Store Soleibotntind og Store Ringstind. Det blåste hardt nå og på vei tilbake mot toppunktet gikk vel en del over ende ikke bare en, men flere ganger. Vi gikk glade og førnøyde nedover og tok noen korte matpauser på veien. Noen fant ut at det gikk an å ake ned over steinene der det hadde ligget en del snø en stund. Andre kjente det litt i halebeinet da det plutselig dukket opp steiner i løypen.

Nede ved bilen laget vi en perfekt kjøttgryte med ris til middag. Vi tok primusene ut og satt oss bak bilen og laget maten. Det var vel et av de få stedene det var mest ly da det begynte å blåse litt opp nede ved bilen etter alle var kommet ned. Middagen smakte suverent og alle ble gode og mette. Paal fylte år og bursdagssang ble selvfølgelig synget for ham. Etter en liten prat om dagen pakket vi sammen, vasket litt kjeler og gryter, satte oss i bilen og gjorde oss klar for hjemturen. Som vanlig i bilen på vei hjem fra tur var det en trøtt forsamling. Hvis man så seg rundt så man stort sett et sovende fjes plantet opp mot ruten med headsettet på hodet og dunjakken som dyne. Beskjeden fra Hannes om at prøven til Paraglidersertfikatet skulle bli anlagt dagen etter kom ikke helt på riktig tidspunkt da alle så frem til å mimre fra turen og slappe av resten av dagen og ikke lese.

Vi ankom omsider skolen onsdag 19/10.11 kl 19.00. En ny 2000 metring var nå besteget og turen har vært fantastisk, rik på nye erfaringer og ikke minst rik på minner.

PS: DET KAN VÆRE LURT Å LADE KAMERAET FØR EN HVER TUR!!!!

Blogg skrevet av: Endre Myrdal Olsen, Bratt Friluftsliv Himalaya.